(KRONIKK) Basert på nyhetsbildet og politikernes egne utsagn synes nærmest samtlige at det er på tide at økonomien blir sirkulær. Vi må bort fra bruk-og-kast-samfunnet’.
Dagens forbruk er ikke bærekraftig, eller fysisk mulig, ettersom jorda har absolutte tålegrenser og naturressurser er endelige. En økonomi som er sirkulær, i stedet for lineær, skal være løsningen. I flere år har vi ventet på regjeringas handlingsplan for nettopp sirkulærøkonomi. Forrige uke kom den, dessverre kom også skuffelsen.
Bruken av betegnelsen sirkulærøkonomi har blitt like utvannet som ‘grønn’ eller ‘bærekraftig’. En faktisk sirkulær organisering innebærer flere steg enn kun avfallshåndtering. Det første og viktigste steget er en reduksjon av ressursopptaket fra naturen. Deretter må man sikre gjenbruk av materialer, resirkulering, og til slutt avfallshåndtering. Dette krever at alle ledd, både produksjonsdesign, produksjonsprosess, konsum og avfallshåndtering, er utarbeidet i tråd med den helhetlige sirkulære bevegelsen i økonomien.
I følge the Circularity Gap Report er kun 8,6% av verdensøkonomien sirkulær, som forøvrig er en nedgang fra 9,1% i 2019. Enda mer sjokkerende – Norge har kun 2,4% sirkulær økonomi. Det betyr at 97,6% av dagens avfallsproduksjon kan ses som uutnyttede ressurser. Dette er svært ineffektivt, og skal vi endre den dystre statistikken og faktisk utnytte ressursene våre på en bærekraftig måte, er vi nødt til å gjøre store omlegginger.
I 3,5 år har regjeringa, med klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn i spissen, lovet oss strategien som endelig skal sikre at økonomi og miljø spiller på lag. I underkant av tre måneder før stortingsvalget kommer den. Dessverre for Rotevatn og hans venner er ikke innholdet verdig å bli brukt som valgkampmat. Rapportens hovedvekt og styrke ligger på analyser og problembeskrivelser. Tiltakene er derimot svake og inkluderer en rekke potensielle vurderinger på sikt.
Det dras linjer til EU og hvilke tiltak de arbeider med. Likevel, selv en EU-kjær regjering kan ikke ta æren for arbeidet som gjøres i andre land. Særlig ikke når man også selv bevisst har valgt å ikke følge i samme retning. Allerede i 2015 la Europakommisjonen frem en handlingsplan og 54 tiltak for å oppnå sirkulær økonomi i Europa. Denne var imidlertid ikke bindende for Norge, og regjeringen valgte å kun følge deler av planen, men unnlot andre tiltak.
Videre inneholder det en rekke vage formuleringer om hva Norge selv skal gjøre. Betegnelser som ‘sjå på’, ‘vurdere’ og ‘undersøkje molegheitene’ er gjentakende til det kjedsommelige. Noe bedre er selvsagt at de vil ‘styrke’ eller ‘legge til rette for’ gode tiltak. Likevel, når utgangspunktet til Norge er på et globalt bunnivå og vi vet at dagens praksis ikke kan fortsette, er det konkrete løfter, forbud mot dårlig praksis, og pålegg om gode tiltak, som er nødvendig. Det kan ikke være opp til hvert enkelt selskap å ta noen ekstra steg i håp om anerkjennende nikk, eller opp til forbrukere som skal forsøke å famle i blinde i en jungel av feilaktig reklame og grønnvasking.
Mener regjeringa alvor med sin egen problembeskrivelse og behovet for å få økonomien vår over på et bærekraftig og sirkulært spor, må denne strategien bearbeides. Vi trenger en sirkulærøkonomi, men det er ikke fine begrep som stopper klimagassutslipp eller overforbruk av ressurser. Det er innholdet i politikken som føres og reglene vi setter. Det er på tide vi får en politikk som etterlever behovene regjeringa selv adresserer.
