DEBATTINNLEGG | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentenes meninger.
Det er konklusjonen jeg har kommet fram til etter å ha prøvd å påvirke landbrukspolitkkken i femten år.
De fleste av oss kjenner til hvor det bærer:
– Selvforsyningen går stadig nedover.
– Antall bønder blir stadig færre.
– Jordbruksarealene gror igjen og bygdene fraflyttes.
– Gjelden i landbruket øker mens lønnsomheten stagnerer.
– Bønder blir skvist i alle ender og jobber på dugnad for å produsere mat, noe som har ført til at det nå bare er rundt 0,7 % prosent av befolkningen som er jordbrukere.
Jeg kjente godt til utviklingen, men det tok en stund før det virkelig gikk opp for meg at alt dette var et resultat av en helt bevisst og villet politikk.
Den omfattende landbruksnedleggingen er nemlig en konsekvens av et system som er skapt for akkurat dette formålet: Nedlegging av landbruket.
På tross av Stortingets politiske vyer og fagre ord om økt selvforsyning og landbruk i hele landet, ser vi at utviklingen jevnt og trutt går i motsatt retning. Det har den gjort siden krigen. Og det er ikke tilfeldig.
Etter krigen fikk vi nemlig på plass dagens system for landbrukspolitikk – det såkalte forhandlingsinstituttet med årlige jordbruksforhandlinger. Dets fremste formål? Å effektivisere jordbruket slik at man kunne flytte bønder fra landbruket til industrien og bygge landet. Med andre ord: Få så mange bønder som mulig til å slutte.
Siden 1950 har dette vært den grunnleggende føringen for norsk landbrukspolitikk – at bøndene skal bli færre. Og det har vært en knallsuksess! Bondekannibalismen har vært enorm! Gårder har blitt lagt ned for fote! De siste femti årene har 3 av 4 gårdsbruk lagt ned driften! Og de som er igjen, er større og produserer mer mat enn noen sinne. Riktignok i stadig større grad basert på importerte ressurser framfor norske, noe som forklarer den dalende selvforsyningsgraden, men det later ikke til å bekymre sentralmakten. Hvem bryr seg vel om matberedskap og levende bygder så lenge de globale forsyningslinjene er åpne?
Ganske mange, egentlig. Ganske mange bryr seg om det.
Riktignok ikke byråkratene i finansdepartementet. Og ikke flertallet på Stortinget. Ei heller representanter fra Statsforvalteren, Innovasjon Norge, Bondelaget eller ymse landbruksorganisasjoner som jeg stadig møter på min vei, og som med et skuldertrekk og en likegyldig tone sier slike ting som “men det er ingen menneskerett å være bonde” og “vi må jo forvente at noen slutter”.
Men ganske mange vanlige folk bryr seg. Den norske landbrukspolitikken er nemlig i stadig større utakt med befolkningen. Stadig flere bryr seg om hvor maten kommer fra. Stadig flere bekymrer seg for om vi er i stand til å brødfø vår egen befolkning. Og stadig flere ser hvordan avskallingen av bønder har en direkte årsakssammenheng med bygdedød og nedlegging av distriktene – distrikter folk flest tross alt helst vil se at er levende og blomstrende.
Gjennom mine år som landbruksaktivist, offentlig ansatt, jordbruker og tillitsvalgt, har jeg jobbet masse med å prøve å påvirke landbrukspolitikken innenfor det eksisterende systemet. Jeg skal innrømme at jeg trodde at hvis vi bare kom med de riktige argumentene, ville de med makten ta til vettet.
“Vi må bygge en grasrotbevegelse for vår egen matsuverenitet”
Men nå har det blitt ropt varsku for norsk jordbruk i flere tiår, og ingen kursendring har skjedd. Vi har stått og protestert, demonstrert, hamret i veggene, informert, laget brosjyrer, møtt politikere, deltatt i møter, arrangert debatter og gitt høringsinnspill mens tusenvis av bønder har lagt ned i det stille. Systemet VIL rett og slett ikke endres.
Samtidig står det store flertallet av befolkningen maktesløs overfor et politisk system hvor politikken i stor grad blir utformet i lukkede rom, og hvor politikerne ikke blir holdt til ansvar for utviklingen. Det eneste vanlige borgere blir oppfordret til, er å bruke sin forbrukermakt. Noe som selvfølgelig er viktig, men som ikke tar de strukturelle utfordringene på alvor.
Er det noe jeg bare har blitt mer og mer sikker på de siste årene, så er det at redningen for det norske landbruket ikke vil finnes ved jordbruksforhandlingenes bord. Den vil ikke finnes ved å lage enda flere utredninger og stortingsmeldinger. Og den vil heller ikke finnes ved at folk kjøper Gilde istedenfor Folkets eller First Price i butikkhyllene til de store kjedene, som med et jerngrep kontrollerer stadig større deler av matsystemet mens politikerne sitter og ser på.
Redningen finnes i at vanlige folk går sammen, krever endring og tar tilbake kontrollen over matproduksjonen. At vi selv tar ansvar og gjenvinner eierskap over verdikjeden.
Vi kan ikke lenger vente på at de voksne skal ordne problemet. Det er helt tydelig at det ikke er noen voksne hjemme. Og systemet vi er en del av, motarbeider ethvert forsøk på forandring.
Skal vi ha et levende landbruk i Norge, må vi fikse det selv. Vi må bygge en grasrotbevegelse for vår egen matsuverenitet.
Det er grunnen til at en gjeng av oss nå arbeider med å etablere organisasjonen Jord og folk.
Jord og folk er en organisasjon som gir vanlige folk en konkret kanal til å endre matsystemet og påvirke fra grasroten, gjennom å organisere og samle ressursene våre for å finansiere kollektiv handling – uten å måtte vente på det politiske systemet.
Inspirert av liknende organisasjoner i mange andre land, vil Jord og folk bygge opp egenkapital gjennom månedlige bidrag fra medlemmene, og kjøpe opp nedleggingstruede gårder for kollektivt eierskap og drift – ett gårdsbruk av gangen.
Et av Jord og folks fremste formål er å gjøre avstanden mellom matjorden og vanlige mennesker mindre, slik at flere av dem som ønsker å få tilgang til jord og vil produsere mat, faktisk får mulighet til det – på noen av de mange gårdene som i dag står ubrukt eller er i fare for å gro igjen. Gårdene skal drives regenerativt og økologisk av medlemmene selv, og eies av alle i fellesskap. Organisasjonen er demokratisk og alle som vil kan bli medlem.
Vi er helt i oppstarten og jobber nå med å få den tekniske infrastrukturen for medlemskap på plass. I mellomtiden finner du mer info om hvordan du støtte oss på jordogfolk.no. Velkommen i folkebevegelsen!
