Hvilken meny kan redde oss fra økologisk kollaps? Med Regenesis har George Monbiot skrevet en uredd og visjonær bok som likevel ikke gir oss alle svarene vi trenger.
I noen grad henger det sammen med at det ikke finnes gode svar, eller i hvert fall ikke uproblematiske løsninger, på problemene Monbiot trekker opp i Regenesis. Zoologen, miljøaktivisten og Guardian-spaltisten Monbiot gir seg i kast med det mest grunnleggende spørsmålet ethvert samfunn står overfor: hva skal vi spise? Eller, mer presist, hvordan kan vi fø på folk uten å ødelegge verden?
I dag greier vi som kjent verken det ene eller det andre. Etter at antallet sultrammede mennesker har gått ned det siste tiåret, men stiger nå igjen. I fjor ble over 800 millioner mennesker, ti prosent av verdens befolkning, rammet av sult. Etter et år med stigende matpriser og ødelagte avlinger kommer det til å bli flere i 2022.
Jordbruk er industri
Samtidig forårsaker jordbruket omfattende miljøødeleggelser. I Monbiots ord er det industrialiserte jordbruket «den viktigste årsaken til ødeleggelse av habitater, den viktigste årsaken til at dyreliv forsvinner verden over, og den viktigste årsaken til den globale utryddelseskrisa». Jordbruk er «ansvarlig for omkring 80 prosent av avskogingen som har skjedd dette århundret. Matproduksjon, inkludert kommersielt fiske, er hovedårsaken til at den globale populasjonen av ville virveldyr har falt med 68 prosent siden 1970. Av 28 000 arter som er truet av utryddelse, er 24 000 av dem truet av landbruk.»
Bylivets fremmedgjøring fra naturen, kombinert med dypt rotfestede forestillinger om pastoral idyll, gjør at vi ofte tenker på landbrukets kulturlandskap som en slags natur, og ikke som hva det i virkeligheten er: et industrielt produksjonsområde. Alt jordbruksland er bygget på ødelagt natur. Artene som naturlig hører hjemme er drept og ryddet vekk for å gi plass til det som skal produseres.
Av 28 000 arter som er truet av utryddelse, er 24 000 av dem truet av landbruk.
Det internasjonale naturpanelet har slått fast at konvertering av natur til kulturlandskap er den viktigste grunnen til at arter utryddes. Av den samlede biomassen til jordas landdyr er en tredjedel mennesker, to tredjedeler buskap, mens fattige fire prosent utgjøres av frie dyr.
Ødeleggelse av skog og myr både frigir karbon og hemmer landskapets evne til å absorbere karbon. Slik er landbruket med på å drive fram klimakrisa. Vår apetitt på kjøtt forsterker landbrukets ødeleggelse ytterligere. I takt med at kjøttforbruket øker blir stadig mer regnskog konvertert til jordbruksland for å dyrke mat til metanrapende buskap. Vegetar-trenden blant middelklassen i vestlige land er ubetydelig i den store sammenhengen.
Agricultural sprawl
«Agricultural sprawl», kaller Monbiot denne spredningen av kulturlandskap der det før var natur. Det er et ord som ikke har noe godt norsk motstykke som jeg kjenner til, men brukes som et motstykke til «urban sprawl», som betegner den ukoordinerte spredningen av urban bebyggelse.
Med spredningen av jordbrukslandskap følger spredning av giftstoffer som ødelegger balansen i økosystemene omkring. Plantegift, gjødsel og antibiotika forgifter elver og jordsmonn.
Dette snakkes lite om. Kanskje fordi vi ofte oppfatter landbruk som et motstykke til industri, snarere enn en form for industri i seg selv. Kanskje fordi det er vanskelig å se for seg noe alternativ til jordbrukssamfunnet. Om jordbruket er helt eller skurk kom til uttrykk i en diskusjon her på Miljødebatt tidligere i år: tar landbruket vare på det artsrike kulturlandskapet, eller er det tvert imot en ødelegger av natur?
Monbiot er i hvert fall ikke i tvil: «Den sikreste og mest effektive måten å fjerne karbon fra atmosfæren er å redusere mengden land vi trenger til jordbruk og restaurere våtmarker og skoger på landområdene vi ikke bruker.»
Komplekse systemer
Boka begynner med et spadetak med jord i forfatterens eplehage. Dette blir inngangen til en fascinerende beskrivelse av det omfattende økosystemet som finnes under føttende våre. I Monbiots ene spadetak med jord finnes millioner av mikroorganismer og bakterier, insekter og sopp. Disse spiller en langt viktigere rolle for jordas fruktbarhet og vår egen overlevelse enn vi er i nærheten av å forstå. Forskning og undersøkelser av livet i jorda har ofte begrenset seg til å finne ut hvordan man kan drepe det som lever der. «Jeg studerer insekter fordi jeg elsker dem, men de eneste finansieringen jeg kan få er for å drepe dem», forteller en av Monbiots forelesere på universitetet.
Økologisk kjøtt fra beitedyr er de mest skadelige landbruksproduktene av alle, skriver Monbiot.
Fra jordsmonnet beveger seg boka seg over i en diskusjon om det internasjonale finans- og jordbrukssystemet. Hva har nå det med jordmonnet å gjøres, kan man lure. Jo, både økosystemer og markeder er komplekse systemer. De er preget av en lang rekke aktører og årsakssammenhenger som ligger utenfor både vår oversikt og vår kontroll. Dermed kan endringer i en del av systemet skape utilsiktete virkninger i en annen, som når 40 prosent av nedbøren i Øst-Afrika stammer fra bønder i India, Pakistan og Bandladesh som vanner jordene sine.
Komplekse systemer tenderer til å etablere en form for likevekt, men kan vippes ut av balanse dersom de utsettes for endringer som som overskrider et vippepunkt. Da kan omfattende endringer skjer på kort tid, før en ny likevekt etableres.
Mer sentralisert, mer sårbart
Et av hovedargumentene i Regenesis er at det internasjonale systemet for matproduksjon har blitt mer sårbart for slike omveltninger. Et i utgangspunktet mangfoldig og desentralisert system har sett en enorm sentralisering av markedsmakt. Det har utviklet seg et standardisert globalt kosthold og en standardisert jordbruksproduksjon. Størstedelen av kaloriene våre kommer fra kun fire planter: ris, mais, hvete og soyabønner.
Samtidig står noen få land for størstedelen av produksjonen av disse avlingene. Likeledes kontrollerer en liten håndfull selskaper alle de viktigste innsatsfaktorene i landbruket, som gjødsel, såkorn og maskiner. Dette har skjedd som følge av en rekke avgjørelser som isolert sett virker rasjonelle og effektiviserende, men som på systemnivå fører til mindre ledig kapasitet og større sårbarhet for eksterne sjokk.
Der er vi nå: En fortsatt økende befolkning (akkurat dette har Monbiot en merkelig vegring mot å diskutere), som etterspør mer energiintensiv mat (kjøtt), samtidig som matjord og avlinger kommer under økende stress som følge av klimaendringer og utarming av jorda, og en stadig mer akutt naturkrise gjør at vi ikke kan forsyne oss av naturområder til matproduksjon uten alvorlige konsekvenser.
Vi trenger altså mer mat, til folk med mer ekstravagante vaner, på mindre plass og med større klimastress på matjorda. Monstertørken og de massive flommene som har ødelagt avlinger over hele verden i 2022 kan være et tegn på at viktige vippepunkter i klimasystemet allerede er nådd. Finnes det noen vei ut av dette uføret?
Hva nå?
Monbiot undersøker noen. Han besøker bønder som forsøker å drive mer skånsomt etter ulike modeller for regenerativt landbruk: Noen driver uten å pløye, andre uten å bruke sprøytemidler. Han prøvespiser nye avlinger av flerårige kornslag, som kernza. Ved å erstatte ettårige kornsorter kan de bidra til mindre utarming av jorda, mindre sprøytemidler og kunstgjødsel. Disse metodene har fordeler sammenliknet med det tradisjonelle landbruket. Samtidig er ingen av dem perfekte.
Han besøker organisasjoner som deler ut overskuddsmat, og benytter samtidig anledningen til å se kritisk på spørsmålet om matsvinn. Som vi vet kastes omtrent en tredjedel av maten vi produserer uten å bli spist av mennesker. Det er det ikke helt uproblematisk å gjøre noe med. I utviklingsland skjer mesteparten av matsvinnet på vei fra produsent til marked.
Dette kan motvirkes med å bygge ut infrastruktur, som veier, men samtidig er nettopp veier drivere for å bygge ned mer natur. Det er langt mer å spare på å bytte til mindre ressurskrevende mat, skriver Monbiot.
Økologiske, gressfødde beitedyr, slike som økobevisste mennesker kanskje liker, får en nådeløs behandling. Økologisk kjøtt fra beitedyr er de mest skadelige landbruksproduktene av alle, skriver Monbiot.
Løsningen som får den mest positive omtalen innebærer å supplere verden med protein fra laboratoriedyrkede bakterier gjennom en prosess med elektrolyse. Monbiot spiser pannekaker laget på bakteriemel i laben til forskeren Pasi Vainikka og synes det smaker utmerket, bedre og mer næringsrikt enn de veganske pannekakene han ellers spiser.
Bakterier til alle
Dersom dette gjennomføres i stor skala vil det kunne forandre verden til det ugjenkjennelige, skriver Monbiot. Det vil gjøre det mulig å produsere mat med et enormt mye mindre bruk av landområder enn det gjøres i dag. Produksjonsanleggene er riktignok anslått å øke verdens strømforbruk med elleve prosent. Dette vil også kreve en hel del mineraler og materialer. Samtidig er dette minimalt sammenliknet med de enorme områdene som i dag beslaglegges av landbruket. Disse vil kunne tilbakeføres til naturen.
«For første gang siden neolittisk tid har vi muligheten til å endre ikke bare matsystemet vårt, men vårt forhold til hele den levende verden».
Kombinert med gjeninnførsel av megafauna og store rovdyr vil man kunne få «serengetier på hvert kontinent». Store områder vil kunne rewildes og gå fra å være kulturlandskap til å bli villmark. Slik kan man få en menneskebefolkning samlet i urbane områder, med lite plasskrevende matproduksjon, omgitt av store områder med natur. Man vil kanskje spise mat som virker «like fremmed for oss i dag som camembert var for de første urokse-jegerne».
Av alle visjoner jeg har sett om hvordan det kan eksistere et menneskelig samfunn i framtida er dette ikke den verste. Jeg savner likevel en diskusjon om hvordan man kan ende opp her. I resten av Regenesis er forfatteren ganske flink til å se på svakhetene som hefter ved ulike løsninger og hvordan politikk og økonomi kan stikke kjepper i hjulene. I denne kapittelet er han mer tilbakeholden med de kritiske innvendingene. Kanskje vurderer han det som nødvendig fordi visjonen i seg selv er et såpass radikalt brudd med dagens praksis at leserne trenger å bli vist at det kan være mulig.
Hvordan komme fra skrivebord ut i verden?
Likevel sitter jeg med en del spørsmål jeg ikke riktig får svar på.
Det første handler rett og slett om tid. Omveltninger av denne typen vil alltid ta tid, samtidig som tid er noe vi har lite av. Megatørkene som i år har rammet både Kina, India, Amerika og Europa viser hvordan matsystemet vårt er under stort press. Samtidig må en slik teknologi både utvikles, kommersialiseres og skaleres opp dersom den skal klare å fø på noen flere enn noen få forsøkskaniner. I mellomtida ruller klimakrisa videre, og samfunnsstrukturene knaker i sammenføyningene.
Det andre handler om penger. Hvordan vil de fattige som ikke har råd til mat i dag ha råd til laboriatoriegrodde proteinbakterier i morgen?
Et tredje spørsmål er hva som skal skje med alt jordbrukslandet man ikke skal ha behov for lenger. En ting er i hvilken grad jordbrukslobbyen motsette seg en slik omlegging. Monbiot selv skriver at «jordbruks-kontrarevolusjonen kommer til å bli ekstremt forstyrrende. Men selv om den skulle komme og åkrene skulle bli overflødige, gjenstår likevel spørsmålet om hvorfor jordeierne skulle ønske å gi jordbrukslandet tilbake til naturen. Hva gjør man hvis de bestemmer seg for at de heller vil bruke det til noe annet?
Alt dette gjør at bakteriene framstår som noe av en skrivebordsløsning. Hva som vil skje på veien fra skrivebordet og ut i virkeligheten blir stående ganske uutforsket.
Etterlyst: dristige tanker
Regenesis’ største styrke er at den stiller spørsmål og ser etter svar som er større enn hva som ofte får plass i dag-til-dag-politikken. Den viser at måten vi produserer mat på i dag ikke er bærekraftig – med andre ord, at det ikke lar seg opprettholde over tid. Konsekvensene av en kollaps i verdens matproduksjon vil bokstavelig talt ikke være til å leve med. Stilt overfor en så formidabel utfordring må svarene være tilsvarende formidable.
Dersom man synes det høres far-fetched ut å la åkre og beitemarker gro igjen, gi dem tilbake til de ville dyrene og heller spise bakteriemel, er det verdt å tenke over hva som står på spill. Monbiot snakker her om en omveltning på størrelse med jordbruksrevolusjonen: «For første gang siden neolittisk tid har vi muligheten til å endre ikke bare matsystemet vårt, men vårt forhold til hele den levende verden».
Slik bidrar boka til å utvide mulighetenes horisont. Den viser at det finnes alternativer til å fortsette i den samme tralten. Dét er jo faktisk ikke et alternativ i det lange løp.
Noen oppskrift får vi ikke. Forfatteren viser fram en del ulike alternativer, alle med sine svakheter og imperfeksjoner. En vei ut av uføret må antakeligvis basere seg på et stort antall ulike metoder og tilnærminger. Om dette er praktisk og politisk gjennomførbart blir langt på vei stående ubesvart. Monbiot argumenterer imidlertid overbevisende for at det er nødvendig.
