Norsk matproduksjon skårer ofte høyt på bærekraft og dyrevelferd. Bruken av sprøytemidler og antibiotika er lavere enn i de fleste andre land. Maten smaker godt. Likevel ligger selvforsyningsgraden vårt stabilt på rundt 45 prosent av totalt forbruk. Kunne vi ha utnyttet egne lokale ressurser bedre? Eller er vi så prisgitt og avhengig av det globale matvaresystemet?
Det norske landskapet bugner nå over av spirende, voksende og blomstrende planter. Havren, bygget og hveten strekker seg mot himmelen på de bølgende åkrene. Gresset vokser i rekordfart på jorder som skal beites og slås. Fargerike grønnsaker dukker opp over og under jorden i våre mangfoldige grønnsakshager og åkere – og trær og busker fylles med kart og vordende frukter. Mye er høstet, og i store mengder.
Mange mener at norske, sesongbaserte råvarer er noe av det beste en kan få på sommerbordet, men likevel ser vi at importerte matvarer – som også kan produseres i Norge – har stor plass på markedet.
– Dette er et meget komplisert tema, men vi kan dele matimporten inn i tre forskjellige årsaksforklaringer, forklarer Trine Hvoslef-Eide, professor i plantevitenskap ved NMBU.
Reportasjen fortsetter under bildet.
Politikere styrer en del
Én viktig årsak, ifølge Hvoslef-Eide, er at det er behov og etterspørsel etter produkter vi ikke kan produsere i vårt klima, og som ikke vil svare seg økonomisk å produsere i veksthus – slik som avokado, appelsin, sitroner, lime, og lignende.
– En annen stor andel er import basert på gjensidige handelsavtaler – slik som epler, pærer, blomster og tomater – ikke fordi vi ikke kan produsere dem selv, men blant annet fordi vi ønsker produktene hele året. Dette gjelder for eksempel jordbær, bringebær og blåbær.
I andre tilfeller har det vært politisk vilje for å gi opp importvern, eksempelvis ved epler, forklarer professoren.
Alt dette er med på å påvirke norsk selvforsyningsgrad.
Selvforsyningsgrad – ikke et presist begrep
Tall fra NIBIO viser at Norge i 2019 hadde en selvforsyningsgrad på 45 prosent. Graden av selvforsyning beskriver mengde energi konsumert i et land som er produsert nasjonalt. Begrepet er dog omdiskutert, skriver de på sine hjemmesider, og viser til at det finnes forskjellige måter å regne ut denne graden. Hvis man eksempelvis tar vekk fisk, vil tallet falle til 44 prosent, og korrigert for importert kraftfôr synker det videre til 36 prosent.
Et annet begrep er dekningsgrad. Den størrelsen forteller noe om den mengde mat vi kan produsere her i landet hvis vi ikke eksporterte noe.
– Dette tallet kunne vært over 100 prosent, sier Ole Gjølberg, professor ved NMBU. Han argumenterer for at selvforsyningsgraden påvirkes av forbrukernes spise- og handlevaner.
– Begrepet selvforsyningsgrad er egentlig ganske meningsløst, da det kun sier noe om hva vi faktisk spiser. I Norge eksporterer vi mye mer mat enn vi importerer, og hvis vi eksempelvis spiste mer fisk – som er en stor eksportartikkel for oss – ville selvforsyningsgraden gått opp kraftig. En annet faktor er at potetforbruket har gått veldig ned her til lands, sier han.
– Vi kunne spist mer fiberrik mat, mer poteter, og mindre ris og pizza. Da ville selvforsyningen vår gått opp.
Gjølberg er enig med Hvoslef-Eide om at det er begrensninger på hvor mye vi kan påvirke selvforsyningsgraden, eksempelvis grunnet varer som ikke produseres i Norge.
Reportasjen fortsetter under bildet.
Norske forbrukere har makt ved å kjøpe norsk
I vekstsesongen har likevel Norge produksjon av et stort antall jordbruksvarer, av de sortene som tillates av vårt begrensede, nordlige klima. I sommer- og høstmånedene finner vi norske flagg på mange frukt- og grønnsakprodukter i butikkhyllene. Norske forbrukere har makt til å påvirke konsumandelen av lokalt produsert mat ved å kjøpe de norske variantene.
Av og til ser man overskrifter i mediene som forteller om vraking av norskprodusert mat på bekostning av importerte varer. Dette kan komme av logistiske utfordringer hos grossistene, mener Gjølberg.
– Det kan være vanskelig for norske bær og frukter å få komme inn i butikkene, siden butikkene må tilby varene hver eneste dag – mens norsk produksjon er veldig begrenset i tid og volum. Det kan derfor være vanskelig å ha et produkt i hyllene kontinuerlig når produksjonen varer så kort tid.
Det finnes også et potensiale for bedret lagring av norske varer, forteller han, men det er en høy kostnad ved eksempelvis riktig lagring av epler. Det kan også være utfordrende å konkurrere kvalitetsmessig med importerte varer som er ferskere.
– Det er ikke lett å overbevise nordmenn om å ikke spise poteter fra Kypros, da norske poteter lagret siden i fjor høst ikke oppfattes som like gode.
Utfordrende planlegging
Pia Guldbrandsen, kommunikasjonsdirektør i Bama-gruppen, forklarer at i verdikjeden blir produksjonen for påfølgende sommer, planlagt ut fra høsten året før.
– I vår bransje kan vi planlegge godt, og likevel ikke vite hva slags avlinger vi får fra år til år. Det kan variere med så mye som 40 prosent mer eller mindre enn planlagt, avhengig av produkt.
I slike situasjoner forsøker distributøren likevel å fremme salget av den norske varen, sier hun.
– Når produsenter står i situasjoner med overproduksjon og det er mer av en grønnsak enn markedsbehovet tilsier, jobber vi sammen om aktiviteter, markedsføring og økt eksponering for å selge mest mulig av avlingen. Mange av grønnsakene er imidlertid ikke egnet for lagring og må derfor selges fortløpende gjennom sesongen, enten avlingene er gode eller dårlige.
Andre produkter kan lagres, og er dermed ikke like sårbare for avlingssvingninger og endringer av forbrukeradferd.
Til tross for disse utfordringene kan Gulbrandsen vise til statistikk som viser en voksende andel av norske varer på markedet. 34 prosent av alle produktene er fra norsk produksjon, og det er en økning fra 25 prosent de siste 20 årene, forteller hun.
– I norsk sesong fra mai til oktober står norsk produksjon for nesten 70 prosent av den totale verdien, og norske produkter har over tid hatt en bedre utvikling enn importerte produkter.
Ikke bare klimaet
Tilgangen på norske, kortreiste produkter begrenses av et komplisert samspill mellom politiske beslutninger, grossistenes evne og vilje til å planlegge, samt forbrukernes kjøpevaner. Med vårt kjølige klima og en kort vekstsesong er det betydelige begrensninger på hvilke typer frukt og grønt vi kan produsere.
Slik er situasjonen i dag. Vil man kunne finne bedre lagringsforhold forhold i framtiden, som vil kunne øke den norske selvforsyningsgraden? Vil ny teknologi endre på noe? Og ikke minst – med alt hva det måtte innebære – hvordan vil klimaendringene spille inn i årene som kommer?
Enn så lenge kan du kanskje øke din egen matproduksjon – i kjøkkenhagen eller i verandakassen.
Denne reportasjen er produsert med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.